Jostein Brå Vardehaug med planen for det regionale infrastrukturprosjektet.

Jostein har en plan!

Jostein Brå Vardehaug har en plan. Planen går ut på at det før året er omme skal være etablert et eget infrastrukturselskap for Ytre Namdal, som i neste omgang skal bidra til bedre samferdsel i regionen.



Vardehaug er leder for Regionalt infrastrukturprosjekt for Ytre Namdal, også kalt RIPYN. Egentlig burde navnet vært enda lenger ettersom prosjektet omfatter kommunene Høylandet og Bindal, i tillegg til de tradisjonelle ytternamdalskommunene Vikna, Leka og Nærøy. Prosjektet har også nært samarbeid med et tilsvarende prosjekt for hele Namdalen.

Startet som Laksevegen
Opprinnelig var prosjektet ment som et tiltak for bedre vegforbindelse mellom Ytre Namdal og E6 – den såkalte laksevegen. Etter konkrete innspill fra fylkeskommunen – som den viktigste økonomiske bidragsyteren i prosjektet, ved siden av kommunene – ble prosjektet endret slik at det også skulle omfatte andre typer infrastruktur og samferdsel.

– Vi skal prøve å bidra til å etablere kunnskap om framtidige infrastrukturbehov, inkludert skyssbehov, i regionen. Det innebærer at vi skal dekke både veg, marin trafikk, fly og telekommunikasjon. For å få til dette skal vi gjennomføre analyser, dokumentere behov og anbefale tiltak innenfor alle disse områdene, forteller prosjektleder Brå Vardehaug.

Bygutt med røtter fra landet
Mellomnavnet, Brå, innebærer ikke noe slektskap med en viss skiløper med samme navn.

– Det må i tilfelle være langt tilbake i tid. Men navnet stammer fra Byneset utenfor Trondheim der det er flere Brå-gårder, forteller Vardehaug. Han har ingen klar erindring om hvor han var da hans mer berømte navnebror brakk staven.

– Da var jeg bare to og et halvt år, så jeg satt sannsynligvis på teppet foran TVen heime i Trondheim, sammen med foreldrene. For de så nok på!

Når vi legger til at etternavnet, Vardehaug, kommer fra en gård utenfor Levanger, forstår vi at vi har å gjøre med en person med røtter godt festa i jorda, sjøl om han altså er født og oppvokst «i by’n».

Kjærlighet og sånn…
Til Ytternamdalen – nærmere bestemt Kolvereid – kom han i 2009, og da var det som vanlig kjærligheta som drog. Kanskje ikke først og fremst til distriktet, men den kom raskt på plass etter noen år som journalist for avisa Ytringen. Det har også bidratt til at han kjenner distriktet og kommunikasjonene godt, noe som kan være en fordel når en skal lede et infrastrukturprosjekt.

At han i tillegg er ingeniør med logistikk som hovedfag, er heller ikke «av vegen» i en slik sammenheng. Innimellom det faglige spiller Vardehaug i Kolvereid Hornmusikkorps og han har nylig startet en karriere som leder for skolekorpset. Det til tross for at han ikke har unger i skolepliktig alder!

Sammen med fagavdelingene
Akkurat nå er Vardehaug i gang med å lage en kost- nytte-analyse, der han prøver å tallfeste det som foregår på samferdselssektoren og som kan bygge opp under kravene fra Ytre Namdal. Samtidig arbeides det politisk opp mot fylkeskommune, stat og vegvesen.

– Men det er jo ikke slik at jeg som prosjektleder sitter med detaljkunnskapen om alle disse temaene. Det er det fagavdelingene i kommunene som gjør. Min jobb er å få disse til å dra sammen mot målet. Og målet er etter min mening økt satsing på infrastruktur og kommunikasjoner, herunder veg ut og inn av Ytre Namdal. Dernest håper jeg at det kan etableres et infrastrukturselskap som kan arbeide videre med disse spørsmålene når prosjektet er ferdig.

Mange har meninger
– Den generelle oppfatningen er at vi ikke har så gode kommunikasjoner som vi behøver. Fra vår side er opprusting av vegen til Grong et mål, men her må vi bli enige om noen prioriteringer i regionen, ikke bare innenfor hver kommune. For å få til dette er det viktig å ha et godt beslutningsgrunnlag for å kunne ta gode beslutninger. Vårt prosjekt skal skaffe dette grunnlaget, sier Jostein Brå Vardehaug, som ser positivt på alle velmente råd i den anledning.

– Det er mange som har en mening om disse tingene. Det kan være både takknemlig og utakknemlig, men jeg kan ikke gjøre annet enn å ta med meg innspillene jeg får, enten det skjer på butikken eller andre steder. Det er egentlig en fin ting. Det hadde vært verre om jeg satt og jobbet med et prosjekt som ingen bryr seg om!